Category Archives: Norsk politikk

Posted on by

Socialism vs equal opportunity

If you look to American popular opinion, you might think that socialism is an altogether bad form of governing. Or you could be led to believe that it opposes the American Dream. The American Dream is the notion that any American citizen, given some effort, can become successful and rich. It is quite clear that this notion is a fallacy, certainly today, and presumably in the past. Some from the lower rank succeeds, typically in showbiz, but most don’t. The American dream has become a Pipe Dream.

According to Richard Wilkinson though, it may be possible to find the American Dream in Denmark. The proof is in the pudding as they say, and this is a clear pudding indeed. There is an overwhelming correlation between inequality in a society, and its social issues (murder rate, health issues, etc). Inequality is measured as how much richer the richest (20%) are than the poorest. And the inequality is huge in America.

But how do these concepts relate? Socialism is not really well defined, for that it has had too many interpretations over the years, with communism being the one dragging socialism into the mud (for some). Modern and pragmatic socialism as practiced in the Scandinavian countries isn’t very much like these older varieties. Some aspects, such as industry controlled by the government, is part of what the socialist parties fight for, but other socialist activities, such as public school, are agreed upon by all parties.

So how can it be that Denmark (and Norway and Sweden) as mostly socialist countries makes it easier to fulfill your dreams? Because social programs aren’t there to pull everyone down to the same level, but to in fact aim for equal opportunity.

An important success criteria for many will be proper education. Without deep knowledge of a particular subject, you’re not likely to be successful. E.g, a computer programmer needs deep knowledge on programming computers. Some will argue that it is better to be self taught, but that is questionable in my opinion. Those that are self-taught and successful, wouldn’t have been less successful if they learnt the same at University. And even if you are self-taught, there is a cost. A social study program will thus provide for cheap studies for most or all professions. In Europe this typically means that there are no tuition costs, and you only need student loans and stipends for your living costs. The same argumentation can be used on other levels of school – some may benefit from home schooling or similar, but most won’t or can’t, and unless school is provided for all, equal opportunities regarding a successful professional life won’t be present.

Other social programs have similar effects. Unemployment programs, social programs for those that are sick and cheap/free health care all provide individuals with the opportunity to fail or be unlucky in life, or the victim of less ethical financial movers. In total the effect of all these social programs seems to be both that the people living here are more equal in economical terms, and they have all, in general, equal opportunities.’

If you fight against social programs, as seems to be part of the ideology of the Tea Party movement, you also fight for more inequality, and in consequence, even more thourough social issues – more violence, worse health and so on. Is that what you want? You can argue yourself blue on the merits of various ideologies, but look at the facts, socialist programs works.

As an end note; having socialist programs doesn’t necessarily mean a socialist state, in fact I argue that they work better with a more market oriented state. This can be seen in Norway, where the state is too socialist leading to inefficient implementation of the programs (highly bureaucratic, very expensive), partially fueled by our oil driven economy.

Posted on by

Kvar vil folket i Noreg?

Det er no 10 dagar sidan terroråtaka i Oslo og på Utøya. I følge dagens framside på VG viser ei meiningsmåling at dei har hatt ei kraftig effekt [1]. Til trass for all praten om kjærleik, debatt, demokrati og openheit, kan det sjå ut som om folk flest vil noko anna. Oppsummeringa sa:

  • Meir overvakning
  • Strengare straffer
  • Sikre bygninger

Det siste punktet er ikkje nemneverdig sjokkerande eller problematisk. Dei to første er derimot særs problematiske for Noreg. Noreg har ikkje vorte eit av dei tryggaste landa i verda, med dei lågaste drap- og valdstala, fordi straffene har vore låge. Kanskje tvert i mot; fengsel er kjende for å vere ein god skule for kriminelle.

Poenget med strengare straffer er å gi potensielle forbrytarar ein god grunn til å tenkje seg om. Dette fungerer naturleg nok dersom ein går frå null straff til noko straff, medan effekten utover det er langt frå like sikker. Grunnen til at dette kjem opp no, er sjølvsagt den absurd uhyrlege handlinga til Breivik. Problemet då vert at for å kunne gjere noko slikt i utgangspunktet, må ein allereie ha frigjort seg frå ei rekkje moralske, psykiske sperrer. Ei av desse sperrene som Breivik etter eige utsegn ikkje lenger har, er redsla for å døy, og særleg er han ikkje redd for å døy for saka. Kva hjelp det å auke maksimumsstraffa frå 21 til 40 års fengsel, eller kanskje til og med til dødsstraff, når vedkommande likevel er klar for døden? Når vi ynskjer slike ting, så er nok grunnen mykje heller hemn enn at ein trur at det hjelp.

Vidare er overvakning noko vi generelt sett har reagert sterkt i mot her, med utallige skandaler opp gjennom åra. Ein må sjølvsagt definere kva ein meiner med overvakning sidan å lese offentlege forum kan kallast overvakning. I denne samanhengen snakkar vi dog mest sannsynleg om hemmeleg overvakning av det private rom; telefon, epost og andre private kommunikasjonsformer.

Noreg har dessverre allereie tatt eit langt steg mot meir overvakning gjennom datalagringsdirektivet, men sidan det fort vert omkamp om dette i EU grunna manglande støtte i grunnlovene, kan ein alltids håpe på det samme her. Dessverre såg ikkje folk flest i Noreg til å bry seg om problema med DLD, så det at dei ynskjer meir overvakning for å unngå terror er kanskje heller ikkje så overraskande.

No er det slik at det har funnest, og fortsatt eksisterer, regime der strenge straffer og mykje overvakning er eller var ein viktig del. Saman med verkemiddelet sensur, kan vi nemne brukarar i fleng; Sovjet, Aust-Tyskland, Iran og så bortetter. Graden av straff og overvakning gir oss vidare ein grad av totalitarisme i landet. Dess meir av dette, dess meir totalitært er landet. Og kven er det som styrer i slike land? Ekstremistane. Høgreekstreme, venstreekstreme, religionsfanatikarar med fleire.

Dess meir ein vil ha av straff og overvakning (og særskilt om ein vil ha meir sensur), dess meir nærmar ein seg det ekstremistiske som dette visstnok skal hjelpe mot.

[1] Artikkelen ser ikkje ut til å ligge på nett.

Posted on by

Statens tilstand 2011

Første posten min om norsk politikk er ei oppsummering av tilstanden, slik eg ser den, i Noreg per april 2011. Emna omtala er få og valde utifrå kva eg tykkjer er mest viktig.

Eg vil likevel starte med å seie at generelt sett, er Noreg sannsynlegvis det beste landet i verda å leve i. Dette skulle berre mangle dog, vi har gjennom oljen fått heilt fantastiske forutsetningar for å gjere det bra, og det er i lys av dei at det likevel er ein heil del å kritisere i Noreg. Nokon som gjennom talent eller anna finn seg sjølv i front, bør gjere alt dei kan for å nytte fordelane til å halde seg i front. Såvidt eg kan sjå, går Noreg inn for at andre land (på sett og vis våre konkurrentar) raskast mogleg skal ta oss att, for så å gå forbi.

Personvernet

Med avstemminga i Stortinget 4. april, vert datalagringsdirektivet (DLD) innført i Noreg. Eg må sei at eg finn det forunderleg at dette direktivet i det heile kan innførast her gitt grunnlova vår – særskilt ser paragraf 102 ut til å blokkere det.

Når det er sagt, så er eg usikker på korvidt direktivet slik som det førebels er meint innført medfører reelle endringar hjå tenesteleverandørane – mange av dei lagrar allereie den omtala informasjonen, dog av heilt andre (faktureringsmessige) grunnar. Sidan dei samme leverandørane har uttala at dei helst vil unngå dette i framtida, men no vert forhindra grunna DLD, kan ein likevel konkludere med at personvernet i Noreg er inne i ei klårt nedadgåande kurve.

Ikkje ein gong FAD ser ut til å plagast for mykje med DLD.

Transparens

For oss som er borgarar i Noreg, men korkje er politikarar eller tilsette i regjeringskvartala, ser det for meg ut til at også transparensen i Noreg er minkande. Med dette meiner eg at vi veit stendig mindre om kva staten gjer eller seier på vegne av oss, og politikarane ser ut til å synest at denne trenden bør fortsetje.

Det mest openberre beviset på dette er den politiske omtalen av wikileaks. Eg studerer ikkje nøye kva alle sentrale politikarar seier, men like etter at Cablegate traff vifta, var der mykje som vart sagt offentleg, og eg trur ikkje at ein einaste ein i regjeringa støtta avsløringane til wikileaks. Opptil fleire, til dømes utanriksminister Støre, var derimot negative, og såg ut til å antyde at dei helst såg wikileaks stoppa.

Eg forstår nokon må ha gjort noko ulovleg for at desse dokumenta skulle kome seg ut, og at ein stat må kunne halde ting hemmeleg (iallfall ovanfor borgarar i andre land), men eg forventar faktisk at i det informasjon kjem ut, så bør eg som ein nordmann som stemmer når det er val kunne gå god for det som har vorte gjort bak scena. Til dømes, dersom Noreg som offisielt jobbar hardt for CO2-reduksjon (eg trur det når eg ser det), vert avslørt som ein stor samarbeidspartner for firma som utviklar kolkraftverk, så er det det politikarane bør konsentrere seg om å klare opp i, ikkje i korleis informasjonen kom ut.

Arbeidsstokken

Av temaa eg har tenkt å omtale her, så er dette det suverent viktigaste. Noreg har per i dag ei usannsynleg låg arbeidsløyse, langt unna den ein ser i våre naboland, og elles i Europa og USA. Dette talet fortel då heller ikkje heile sannheita. I Noreg er fleire hundretusen i normalt arbeidsfør alder rekna som uføre. Det er nok ikkje tvil om at mange av desse faktisk ikkje kan jobbe, men samstundes er det mykje som tyder på at svært mange kunne ha gjort ein god jobb, berre kanskje ikkje der dei er tilsette.

Dei fleste politikarane i Noreg er einige i at mengda uføre er eit problem, men det ser ut til å vere vanskeleg å peike ut gode grunnar til at det er så mange som det er. Utan gode, reelle grunnar, er faktisk ein systemfeil det mest sannsynlege. Mellom anna lønner det seg for mange å vere trygda!

OECD påpeikte i ein rapport at dersom ein la saman arbeidslause og uføre i Noreg, så kjem ein opp på same nivå som er arbeidslause i andre land, land der ein har langt færre uføre. Med andre ord – vi har ein systemfeil i Noreg som konverterar arbeidslause til uføre, og vi har totalt sett ikkje nevneverdig mykje å skryte av når det kjem til arbeidsstokken og/eller arbeidsmarknaden vår.